Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav...

Vi har steget inn over terskelen til et rom som ikke bare taler til oss. Det gjør noe med oss. Med sine tunge søyler fornemmer vi her en vei som peker innover og fremover. Hogd i stein uttrykker selve rommet middelalderens tanker om mennesket og om livet: Mennesket er mer – skapt ikke bare for tiden, men for evigheten. Omsluttet av de gamle murer dras vi inn i kirkerommets egen bevegelse: Bevegelsen fremover – den hellige veien hjemover. Ingen av oss ble avkrevd noen tro ved inngangsdøren, da vi kom. Likevel er vi her som noe mer enn tilskuere og tilhørere i kveld. Det gamle kirkerommet tar imot oss som pilegrimer, ja det tolker våre liv som pilegrimer, underveis langs den hellige veien. Og denne kvelden, som jo fullt og helt står i pilegrimens tegn, får kanskje her i selve kirkerommet sitt sterkeste uttrykk for en pilegrimstro hvor menneskelivet tolkes som et liv – underveis hjemover, om vi nå fysisk sett er på pilegrimsvandring eller ikke.

Senere i kveld skal rommet gi klangbunn til en vesper som ikke bare fører oss 900 år tilbake i tid, til Santiago de Compostela og den årlige festen den 25. juli til St. Jakobs ære. Vesperen tar oss også med til den tid da den kristne pilegrimsvandring preget hele det europeiske kontinent. Det gjaldt også landet her høyt mot nord, landet Ultima Thule. Og vi kan jo bare tenke oss hvordan Gamle Aker kirke, den gangen forrige årtusen ennå var ungt, lå her hevet over fjorden og hilste pilegrimene ”velsignet vandring mot Nidaros”, mens de la Viken bak seg og begav seg på vei, nordover mot St. Olavs by.

Erik Byes pilegrimssalme ved tusenårsskiftet kan stå som et uttrykk for at dette er noe mer enn historien om en tid som ugjenkallelig er forbi. Pilegrimslivet opplever i våre dager en bemerkelsesverdig fornyelse. Eller for å si det med Erik Bye: Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav, så søker vi de gamle, glemte stier (hele teksten).

De gamle, glemte stier lar jeg stå som uttrykk for de mange og rike spor middelalderens pilegrimsliv har etterlatt seg. Det sier mye om pilegrimslivets styrke den gangen. Vesperen knyttet til St. Jakobs–festen er et musikalsk pilegrimsspor, slik Olavssekvensen også er det, knyttet til festen for St. Olav med sentrum i Nidaros. Men det finnes en rekke andre spor, og aller viktigst: selve Helligstedet, målet for vandringen. Mange av disse spor ligger i dag i ruiner, som Mariakirken og Halvardskirken her i Oslo. Andre spor kan fremdeles by pilegrimene velkommen inn i det hellige rom ved vandringens slutt, som katedralen i Santiago de Compostela og Nidarosdomen.

I tillegg finnes det rikelig med spor fra livet underveis mot målet. Det er vel slike spor Erik Bye har hatt i tankene, når han synger om de gamle, glemte stier. Til sporene underveis hører både de gamle ledene, men også spor etter et levd liv langs leden. Jeg tenker blant annet på alle sælehusene som en gang ga ly til veifarende pilegrimer. Og om de fysiske spor etter sælehuset for lengst er borte, så behøver ikke minnet om sælehuset være det. Mange steder lokalt lever det en bevissthet om at her gikk det en gang en pilegrimsled hvor mennesker vandret, underveis mot helligstedet.

Når slike lokale minner knyttes sammen, kan vi etter hvert se for oss det som en gang var en sammenhengende pilegrimsled, ja et helt nettverk av pilegrimsleder. En gang knyttet slike leder hele det europeiske kontinent sammen, ikke med asfalterte, rettlinjede motorveier som for så vidt kan føre hvor som helst. Pilegrimsnettverket var et nettverk av hellige veier. Her var det snakk om stier og leder og tråkk som nettopp ikke ledet hvor som helst, men til det hellige stedet. Dermed er det også sagt: Det nettverk av pilegrimsleder som favnet det europeiske kontinent, handler om et fellesskap som en gang bandt menneskene sammen – i spiritualitet, i virkelighetsforståelse og i Guds–tro. Eller for å si det med en formulering fra Carl Fr. Engelstads Pilegrimsspillet, oppført første gang i Nidarosdomen i 1990: Hele vårt liv er en vandring mot det hellige.

Men skal vi tilbake til det kristne pilegrimslivets røtter, må vi enda lenger tilbake enn til den tid da Europa var bundet sammen av ett nettverk av pilegrimsleder. Vi må tilbake til kristendommens første århundrer. Biskop emeritus Martin Lönnebo sier i en av sine bøker at vår religion har vokst ut av ørkenen. Både i Det gamle og Det nye testamente befinner vi oss i et landskap hvor ørkenen aldri er langt unna. Vi kan heller ikke forstå vår tro i hele sin dybde hvis vi unngår de ørkenreisene som livet tilbyr oss alle… Ørkenen kan for oss bli Guds mørkerom, der han fremkaller de rette bildene av våre dypeste muligheter. Ørkenen kan bli renselsens sted. Ørkenen kan hjelpe mennesket til å finne seg selv, og dermed porten til Gud. Ørkenen kan gi mennesket oppreisning og frihet. Ørkenen kan gi liv. Så langt Martin Lönnebo fra boken ”Liv i ørkenen”.

Det er slike perspektiver på livet som føres videre av de såkalte ørkenfedrene i de første kristne århundrer. Og her, i ørkenen finner vi kilden til den kristne pilegrims–spiritualiteten. Herfra går det en vei nordover det europeiske kontinent, ikke minst til den irsk–keltiske kirke helt i vest og til den ortodokse kirke i øst.

Jeg tar dere med tilbake til ørkentradisjonen, fordi jeg mener denne tradisjonen er en viktig kilde å øse for dagens pilegrimsliv. Ørkenlivet var et liv nær innpå naturen og elementenes stadige skiftninger. Men til tross for denne naturens tvetydighet, opplevde ørkenens menn og kvinner en dyp harmoni med Guds skaperverk. Denne naturforståelsen springer ut av en virkelighetsoppfatning hvor den treenige Gud er konkret og sansbart til stede i sitt skaperverk, gjennom både skapelse og inkarnasjon.

Og siden menneskene forholder seg til et levende og dynamisk univers som de lytter til, taler til og forsøker å leve i harmoni med, blir denne naturrelasjonen ikke bare tanker i menneskenes hoder, men noe som angår dem som hele mennesker og kommer til uttrykk i deres tro og virkelighetsforståelse.

La meg ta med et lite sitat fra den irsk–keltiske tradisjon, som viser hvordan naturen kan gi nøkkel til forståelse av treenighetslæren. Det som er vanskelig å forstå for den menneskelige fornuft, kan naturen gi bildene til å gripe:

   (Sitert etter Harald Olsen: ”Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre”)

(Se artikkel av Harald Olsen: Vandringens mening – veien eller målet).

Dette er et eksempel på hvordan naturen brukes som kilde til kunnskap og visdom, et perspektiv som er vel kjent fra ørkenfedrene. I ørkenen skapte nærheten til naturen og elementenes stadige skiftninger en bevissthet om sammenhengen i Guds skaperverk, og menneskets tilhørighet til denne. Naturen kan derfor brukes som en bok, der du kan lese Skaperens intensjon og vilje. Ørkenpioneren Antonius skal ha svart en filosof på følgende måte, da filosofen uttrykte forundring over hvordan asketen kunne greie seg uten bøker i sin ensomme tilværelse: Min bok er de skapte tings natur, og hver gang jeg ønsker å lese ordene fra Gud, har jeg denne boken rett foran meg. (Se Harald Olsen)

Denne måten å forholde seg til naturen på går som en rød tråd gjennom hele kirkens historie. Tidlig på 1600–tallet skriver Johann Arndt, pietismens forløper i den ofte så døde rett–troenhetens tid, sitt hovedverk ”Den sanne kristendom”. Ikke mange oppbyggelsesbøker i den kristne tradisjon har hatt større betydning og flere lesere. I den fjerde delen av boken skriver Arndt:

Hele naturen sier til deg: Ta imot Herrens velgjerninger som han gir deg og tjen ham og takk ham hver dag! Himmelen sier: Jeg gir deg lys til ditt arbeid om dagen, og mørket gir jeg deg til søvn og hvile om natten. Jeg gir deg vår og sommer, høst og vinter, alt til ditt beste. Luften sier: Det er meg du skylder at du kan puste. Uten meg kan du ikke leve. Vannet sier: Av meg får du drikke. Du kan vaske deg og gjøre deg ren. Tenk på all fisk som man drar opp av vannet til føde for deg. Jorden sier: Jeg bærer deg, gir deg mat og næring. Se, hvor Gud som skapte deg, har deg kjær. (Fra Johann Arndt: ”Den sanne kristendom”, del 4: ”Naturens bok”)

Helt til et stykke ut på 1800–tallet erkjenner ikke bare kirken, men også poesien og naturvitenskapen naturen som ”skaperverk”. Det er en beveget Aasmund Olavsson Vinje som målbærer denne erkjennelse fra dypet av sin sjel i diktet om Dividalen og Vårstigen: Alt har du gjort så ungt, Herre, som er det skapt i dag. Hvem av oss har ikke gjort oss liknende tanker en vårdag, overveldet av naturens vitalitet og skaperkraft.

Naturen avlegger altså vitnesbyrd om sin skaper. Ja, mer enn det. Naturen synger på den uopphørlig lovsangen til Guds ære. Hør hva pietismens store salmedikter i den dansk–norske tradisjon, Hans Adolph Brorson har å si om dette:

Det er en oppfordring i dyp samklang med Det gamle testamentes syn på naturen, nemlig at naturen opphørlig synger på lovsangen til Guds ære:

   (Fra Salme 148)

For meg er slike utsagn med på å bekrefte den opplevelsen jeg sterkt fornemmer som pilegrimsvandrer nå ved starten av et nytt årtusen, nemlig det jeg ynder å kalle: pilegrimslivet som hymnisk liv. Som pilegrim underveis langs den hellige veien fornemmer jeg sterkt at naturen ikke er taus. Den synger – både på lovsangen og klagesangen. Naturen lever i uopphørlig tilbedelse av Skaperen. Det er en fornemmelse som vi kan dele med hverandre, på tvers av tro og livssyn. Som en vismann fra det fjerne Østen har uttrykt det: Alle furutrærne løfter sine grener og tilber den allmektige som ser.

Vi tilhører en kultur som er flinkere til å studere naturen gjennom stjernekikkert og mikroskop og til å manipulere naturen gjennom de muligheter teknologien har gitt oss, enn til å lytte til sangen, skaperverkets sang, våre medskapningers sang, livets egen sang, den evige sangen – lovsangen og klagesangen. Det er en sang som ikke er uten adresse, men ”tilber den allmektige som ser.” Det å være underveis som pilegrim mot det hellige målet handler for meg om å få gi sin stemme til denne sangen og delta i skaperverkets store kor – ”kledd i himmel og jord”, for igjen å sitere en stemme fra det fjerne Østen: Gjennom den varme dagen vandrer en tigger kledd i himmel og jord. (Sitatene fra Østens spiritualitet er hentet fra Notto Thelles innlegg under Pilegrimsseminaret i Nidaros, Olsok 2007.)

Å søke de gamle, glemte stier, handler for meg altså om noe langt mer enn på ny rent fysisk å gå opp gjengrodde pilegrimsleder og pilegrimstråkk. Det handler om å gjenoppdage en spiritualitet hvor mennesket inngår i en større sammenheng og hvor naturen spiller en viktig rolle. Uopphørlig lyder skaperverkets sang, og vi får som pilegrimer gi vår stemme til sangen, om det nå skjer i en av kirkene underveis langs leden, eller vi befinner oss i naturens egen katedral, eller du ganske enkelt går og kjenner på den sitrende gleden ved å få være til, å få være en del av det lovprisende skaperverk, fordi du der og da så sterkt fornemmer selve livet som skjenket eksistens.

Det er noe av denne gleden en av våre store naturpoeter Hans Børli setter ord på i sitt vakre dikt ”Gudstjeneste”:

Som Gamle Aker er en salme hogd i stein, er naturen en salme av mold og jord, med en lovsang som peker ut over seg selv.

Men salmen handler ikke bare om lovsang. Både kirkehuset og skaperverket rommer også et Kyrie eleison, et Herre miskunne deg. Vi har en gripende tekst om dette i Romerbrevets 8. kapittel, hvor Paulus skriver om at alt det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel er det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.

(Rom 8,19–22)

I dag opplever vi hvordan ropet fra vår sårede jord tiltar i styrke, fordi forholdet mellom menneske og natur ikke lenger er hva det en gang var. I dag er mennesket den sterke og naturen den svake, et lett bytte for menneskets erobrerholdning, med vekt på teknisk naturbeherskelse og materiell vekst. Ja, det handler om noe mer enn et endret styrkeforhold. Det handler om noen radikalt nye rammebetingelser for livet. Stikkord her er: Global fattigdom og sult, genteknologi og klimaendringer. Disse nye rammebetingelser for livet fremmer en ”uforsonlighet” i forhold til naturen som ville være utenkelig ikke bare for ørkenfedrene og den pilegrimstradisjon som vokste ut av ørkenen, men for den måten menneskeheten har forholdt seg til naturen på, nesten opp til vår egen tid.

I dagens vestlige tenkning, en tenkning som har gått sin seiersgang så å si over hele kloden, forstås natur mer og mer som natur tilrettelagt for mennesket og det mennesket har bruk for. Vår ensidige tro på vekst og ekspansjon har utarmet vår naturlige omverden og gjort den fattigere. Bak denne ensidige tro på vekst ligger en overmodig erobrerholdning i forhold til naturen, hvor naturen reduseres til råvarer. I dag rammer denne holdningen skaperverket som en kreftsvulst. Dermed rammer den også oss selv, og først og fremst de svakeste og fattigste blant oss. Hvis vi virkelig holdt av verden, ville vi omgås den med en ganske annen respekt og ømhet enn det som er tilfellet i dag. Her handler det om intet mindre enn klodens fremtid og menneskehetens fortsatte eksistens, truet av vår grådighet og uforstand.

Derfor lyder ropet fra vår sårede jord i dag sterkere og sterkere. Som pilegrimsvandrer langs den hellige veien omgir skaperverket meg altså med hymnisk liv, rikt både på lovsang og klagesang. Og som pilegrim er jeg en del av begge deler, både lovsangen og klagesangen.

Da er det jeg tenker: Kanskje finnes det her en bro til middelalderens pilegrimsvandring med dets sterke botsperspektiv. Jeg ser for meg et pilegrimsliv i dag som løfter frem forsoningsperspektivet, både som et individuelt perspektiv, men også som en kollektiv nødvendighet – for livets egen skyld.

Forsoning – det er et hovedord i vår kristne tro. For igjen å sitere Paulus, denne gangen fra Kolosserbrevets første kapittel: Ved Kristus ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset. (Kol 1,19) Gud ville altså forsone alt med seg selv. Alt – intet mindre. Det betyr at både menneske og natur hører med i Kristi forsoningsgjerning. Vår uforsonlige omgang med skaperverket rører altså ved selve grunnlaget for vår kristne tro: Jesu død på korset. Ja, i den ortodokse tradisjon kan det hete: Å ødelegge naturen, vil være det samme som å korsfeste Kristus på nytt.

Derfor: Hva skulle vokse ut av troen på Guds forsoningsverk, om ikke et liv i forsoning? Tenk om pilegrimslivet kunne tydeliggjøre et liv preget av forsoning med alt som lever! Ja, tenk om pilegrimsfornyelsen i vår tid kunne utvikle seg til en mektig forsoningsbevegelse! I en tid hvor synet på livets hellighet er truet, sanser jo pilegrimen hvert eneste sekund at vår tids reduksjonistiske tanker om livet kommer til kort i møte med livet selv. Som om ikke mennesket er mer enn gener! Som om ikke naturen er mer enn råvarer! Langs pilegrimsleden fornemmer vi: En hellig duft hviler over alt som er til. Livet skal verdsettes, vernes og elskes. (Fra Hustavlen: Ropet fra en såret jord).

Som allerede sagt: Pilegrimsleden er en hellig led, fordi den har helligstedet som sitt mål. Men ut av bevisstheten om den hellige led, vokser bevisstheten om livets egen hellighet. Livet er hellig, fordi Gud vil livet! Et slikt syn på livet gir næring til det jeg vil kalle den jordvendte fromhet. Det er en fromhet som hører pilegrimslivet til. Med lovsangen og klagesangen som klangbunn kalles vi som pilegrimer inn i den store forsoningsbevegelsen – for livets egen skyld.

Ved slutten av min tid som biskop ga jeg i en preken uttrykk for følgende erkjennelse: Bare den som finner sine sammenhenger, finner seg selv. Jeg vil mene at pilegrimslivet på en helt spesiell måte avdekker sannheten nettopp i det utsagnet. Pilegrimslivet viser som kanskje ingen annen form for liv at livet handler om enkle ting, ikke i betydningen overfladiske, men i betydningen grunnleggende, ja hellige.

Det handler altså om å finne sine sammenhenger. Eller for å si det med teksten på bønnekorset, reist ved Nidarosdomens vestfront til 850–årsjubileet for erkebispedømmet i 2003. Ikke mer enn 100 meter unna katedralen, det hellige målet for pilegrimsvandringen, står bønnekorset som den siste hvileplassen langs leden. Her møtes pilegrimene av en tekst som for mange sikkert kan stå som en slags oppsummering av livet underveis, nesten uavhengig av hvor langt de har vandret. Det er de kjente ordene fra fjortende kapittel i Paulus sitt brev til romerne som siteres: For ingen av oss lever for seg selv……(Rom 14,7)

Grunnleggende sett handler alt liv om samliv.

Pilegrimslivet tydeliggjør livet som samliv og viser veier til samlivets gleder:

   Samlivet med Gud, med hverandre, med skaperverket og med oss selv.

   Et kirketårn kanskje i det fjerne, som hilser deg og dine medvandrere velkommen…..

   En benk ved kirkemuren som står og venter akkurat på dere……

   En kirkedør som åpner veien til det hellige rom – bare den nå er åpen!

   Mennesker underveis som møter dere med vennlighet og gjestfrihet…...

   Sælehus underveis med senger som gir hvile for trette kropper……

   Korsmerker og piler langs leden som blir til kjærkomne følgesvenner: Dere er på rett vei!

Hva betyr alt dette? La meg forsøke å summere opp mine tanker her i kveld i én eneste setning: Pilegrimsliv er liv i avhengighet. Å søke de gamle, glemte stier er å utlevere seg til – ja hengi seg til – avhengigheten. Og det i en tid hvor det ikke er avhengighet, men uavhengighet som dyrkes og fremelskes. Til det vil jeg svare: Uavhengighetserklæringer har vi nok av. Nå er det tid for avhengighetserklæringer! Å være pilegrim er å gjøre ord til handling. Pilegrimsliv handler om et stykke levd og erfart avhengighet.

Det handler om vår avhengighet av hverandre.

Kanskje trenger du hjelp og støtte underveis, og får oppleve rikdommen ved at hjelpen rekkes deg. Om det ikke handler om mer enn noe så tilsynelatende ubetydelig som en slurk leskende vann: Der og da kan det oppleves som selve himmelriket! En annen gang er rollene byttet om, med deg i rollen som hjelpende medvandrer underveis. Uansett rollefordeling: Det vokser vennskap av pilegrimslivets gjensidig avhengighet!

Vi er sårbare, vi mennesker.

Noen vil ha oss til å tro at sårbarheten er en svakhet ved mennesket.

At vi må beskytte oss mot hverandre, som enkeltmennesker, som grupper og som nasjoner. Men sårbarheten er jo tvert imot en styrke. Ja, sårbarheten er menneskets adelsmerke. Med vår egen sårbarhet kan vi fornemme andre menneskers sårbarhet.

Som pilegrimer får vi oppleve rikdommen ved å forholde oss til hverandre som sårbare mennesker, utlevert til hverandre i sårbarhetens skjebnefellesskap.

Det handler om vår avhengighet av Moder jord i sårbarhetens globale fellesskap.

Det Norge vi elsker ”som det stiger frem” er et sårbart land i en sårbar verden.

Denne sårbarhet er landets rikdom. Men nettopp derfor er det en rikdom som kan gå tapt.

Vi tilhører en kultur som vil ha oss til å tro at vi kan leve våre liv uavhengig av de grunnleggende betingelser som Moder jord byr oss. Men i det lange løp kan intet liv leves uavhengig. Som pilegrimer er dét en påminning vi får hvert eneste skritt vi tar langs leden. Alt liv er liv i avhengighet: Natur og menneske. Menneske og natur. Bundet sammen i sårbart samliv. Det vokser vennskap med naturen av en slik erkjennelse!

Det handler om vår avhengighet av Gud og det livet han gir.

Å være pilegrim er å få oppleve rikdommen ved livet som ren og skjær gave, som skjenket eksistens. Denne opplevelsen blir ikke mindre ved vissheten om at det er en eksistens hvor destruksjonen stadig truer. Nei, vissheten om livets tvetydighet, gjør at vi kan få oppleve rikdommen ved livet som skjenket eksistens bare enda større. Det vokser hymnisk liv av en slik erkjennelse.

Derfor kommer vi som pilegrimer både med vår lovsang og vår klagesang – langs den hellige veien. Derfor kommer vi for å bekjenne vår avhengighet av Gud og hans nådige nærvær – underveis hjemover.

Her er det altså jeg ender: Pilegrimsliv er liv i avhengighet.

Ikke til forskjell fra alt annet liv, men som en tydeliggjøring av hva livet handler om for oss alle: Alt liv er liv i avhengighet, den korte tiden som er vår her på jorden, vi som er bestemt ikke bare for tiden, men for evigheten.

Alt liv er dyrebart, sårbart samliv.

Gud være takk som gir oss dette livet!

Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen (Rom 11,36)

Foredrag av biskop emeritus Finn Wagle i Gamle Aker kirke 7. mars ved Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2010.

Etter foredraget var det middelaldersang med tema fra Santiago de Compostela.

Cd: Compostela – Ad Vesperas Sancti Iacobi. Ensemble Organum.

En utvidet utgave av foredraget ved Riksantikvarens kommunekonferanse Kulturarven i lokalmiljøet – aktører og arenaer i endring i Erkebispegården 12.–13. november 2008.

Finn Wagle gir oss her ny innsikt i Olavsarvens brobyggende og diakonale kraft – styrken i å gi avkall på sitt eget for å tjene en større sak. Med dette foredraget avrundet Wagle sin embedsgjerning som biskop 7. mai 2008.

Seminar i Erkebispegården i Trondheim 18.–19. april 2005.

30.08.2010: Pilegrimssommeren 2010 – et tilbakeblikk

26.03.2010: Påskehilsen fra pilegrimsprest i permisjon

07.03.2010: Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav...

01.02.2010: Vikar for pilegrimspresten i Nidaros

15.10.2009: Pilegrimssommeren 2009 – et tilbakeblikk

27.07.2009: Troen kommer av det som erfares

26.06.2009: I Olavs fotspor

10.06.2009: Workshop for pilegrimsverter og andre interesserte

24.05.2009: Hilsen ved innvielse av Pilgrimsvägen i Lund stift

11.05.2009: Vandring på Hadeland

02.04.2009: Og det ble liv – i Nidaros Pilegrimsgård

10.03.2009: Våren nærmer seg – nytt fra pilegrimspresten

20.02.2009: Vejen er et mål i sig selv

18.02.2009: Vandrer mot Nidaros

13.02.2009: Drømmer og visjoner for tjenesten i Nidaros

19.01.2009: Berit Schelde Christensen innsatt som ny pilegrimsprest i Nidaros

13.01.2009: Kjære pilegrimsvenner! Velkomsthilsen