Grunnleggelsen av klosteret i Vadstena var en av de saker Birgitta arbeidet med i store deler av sitt liv, men ikke før i 1384 kunne de 46 første birgittiner–nonner innvies. Birgitta døde i 1373, like efter hjemkomsten fra sin valfart til Jerusalem. I 1391 ble hun formelt kanonisert av paven, som den første i Norden.
Forfatterens forord
Det finnes en meget rik litteratur om den hellige Birgitta. Men ennu er ingen bok skrevet om henne på norsk. Kanskje tiden nu er inne til å presentere en fremstilling av hennes liv og virke, drøye 620 år efter at hun døde i Roma?
Undertegnede er ikke historiker, ikke teolog og ikke katolikk. Skulle ikke det være tre gode grunner til ikke å skrive om Birgitta? Jovisst! likevel er det slik at selve Birgitta–skikkelsen har grepet meg så sterkt at jeg har fulgt hjertets innskytelse og ikke forstandens råd. Er ikke det ufornuftig? Jo, sikkert! Men jeg setter min lit til den antitetiske påstand at det kan være sund fornuft i den blanke ufornuft.
Det har vært min hensikt å formidle et billede av den «totale» Birgitta, historiens, hagiografiens og legendenes Birgitta. Jeg oppfatter den strenge historie som et nødvendig fundament, men mener i tillegg at det i legendene er meget interessant stoff, som kan belyse og berike de historiske fakta og gi dem nye dimensjoner. Det synes undertiden som om vår egen tid har fått en ny sans for at nettopp den nye videnskap kan utnytte de gamle legender og få nytt innhold ut av dem. En forsker som Hjalmar Sunden har vært inne på nettopp denne tanke.
I tillegg til hva historie, hagiografi og legende kan fortelle om Birgitta, kan vi også øse av hennes enorme litterære verk, de 1400 sider hvor vi møter de ca. 700 åpenbaringer hun fikk i sitt liv. Stoff fra disse er tatt med i vår fremstilling, fordi det effektivt og instruktivt illustrerer begivenheter og hendelser i Birgittas liv og de tanker og refleksjoner de har utløst.
Arbeidet med Birgitta har krevet lang tid. Ved avslutningen kan jeg konstatere at jeg står i dyp takknemlighetsgjeld til tre kvinner. For det første, SI. M. Patricia O.ss.s. som mottok meg i sitt bibliotek ved klosteret i Vadstena i august 1994 og innvilget meg en lang samtale. Det var en stor opplevelse for meg å møte hennes vennlighet, åpenhet og hennes meget omfattende kunnskaper. Samtalen med henne bragte avklaring over så meget, og samtidig ble den en inspirasjon til videre innsats og fordypelse. Min varme takk til henne!
Dernest uttrykker jeg mine varme takk til Gerd Leegaard, som til tross for sine mange år (adskillig over de 80) med trofasthet og entusiasme har skrevet mine undertiden vanskelig lesbare manuskripter. Takk for all den gode hjelp du gav med et uoppslitelig godt humør!
Og sist, men ikke minst, er jeg min kone Inger stor takk skyldig. Hun har vært min trofaste medhjelper på så mange måter; hun har blant meget annet vært sjåfør på våre fem turer til Vadstena og det herlige Ostergotland, og hun har vært en meget aktiv fotograf. Hun har hjulpet meg med de mange små og store redaksjonsproblemer, som har oppstått nesten hver dag. Takk for innsatsen, som har vært av helt avgjørende betydning for meg!
Askeladden hadde syv gode hjelpere. De var alle menn. Jeg har hatt tre gode hjelpere. De er alle kvinner. Sannelig har jeg vært litt aven Askeladd, jeg også!
Helge Nordahl
Utskriftsvennlig versjon
Tips en venn